Jeg har en veldig stor lidenskap for menneskelige reaksjoner og uttrykk gjennom deres kroppsspråk. Grunnen til det er at jeg tror mennesker er den største inspirasjonskilden for artister, i hvert fall for meg. Jeg er også interessert i historie for å forsøke å forstå hva historien kan fortelle oss fra sine ulike kilder. Det å sammenligne de ulike historiene med hverandre, er noe som hjelper meg til å forstå på en bedre måte hva som egentlig skjedde. Men det er først når historien blir dokumentert gjennom bilder at jeg nesten kan si at jeg skjønner hva som skjedde der.

Bildene, som heldigvis har overlevd helt til I dag, er mer troverdige og overbevisende. Kanskje de overlevde i årevis for å utfordre oss eller lære oss noe mer om Kunst og menneskets historie.

I dag kan vi forutsi våre handlinger ved å se på hva som har skjedd tidligere i historien. Jeg mener historien gjentar seg, men kommer tilbake med andre farger, former og selvfølgelig andre skuespillere og navn.

Hud er for meg ikke bare en biologisk ting. Det er dessverre mesteparten av tiden et statement, eller ytring, antagelse /identifikasjon eller kulturforskjeller.

Jeg jobber med figurativt maleri, og skulptur, og har min personlige YouTube kanal hvor jeg produserer videoer og legger ut på YouTube. Jeg spiller flere roller. Jeg lager stemmer, og bruker masker i korte videoer. Jeg lager tegneserier/animasjon og leser dikt på arabisk.

Kanalen min heter “Allam tani” som betyr en bedre verden. Min målgruppe for denne YouTube kanalen er midtøsten, spesielt Egypt og selvfølgelig alle mennesker som jeg kan nå.

Min YouTube kanal er en flott mulighet for meg og et vindu for å dele min kunst og mine drømmer med publikum. Det å akseptere hverandre og våre ulikheter er hva vi trenger å lære i Midtøsten og kanskje alle andre steder også.

All kunst er i stand til å bevege tausheten til debatt og tilfører begeistring og lidenskap til våre liv. Kunst er for meg også en effektiv medisin mot depresjon og en motivasjon for å kommunisere med andre. Det er en pågående prosess å forsøke og endre det stygge til noe vakkert gjennom maleri, animasjon og videoer.

Jeg håper at forskjellene mellom mennesker vil bli verdsatt på samme måte som vi er lykkelige med variasjonen av forskjellighet som vi finner i en blomsterbukett og et fruktfat. Forskjellene mellom menneskene burde berike livene våre med variasjon uten rasisme. Gjennom mine malerier eller min
kunst forsøker jeg å komme nærmere innpå sjelen og fortelle en historie mens
lytteren/publikum/observatøren skal ha muligheten til å forstille seg detaljene på egenhånd og føle engasjementet dypere enn kun et raskt blikk på kunsten. For meg skal kunst etterlate seg et inntrykk som blir husket sammen med selve kunsten. I fremtiden vil jeg fokusere mer på animasjon og kortfilmer, fordi de fremstår som mer effektive på grunn av sin korte varighet og søte beskjed. Slik
jeg har gjort i animasjonskortfilmen “Bajas kjærlighet”, se linken under.

“Bajas kjærlighet” er en tegnefilm på 2 minutters lengde. Jeg har lagt den ut på min YouTube kanal, se link over. Filmen stiller spørsmålet om det finnes en spesifikk definisjon på kjærlighet. Historien fortelles gjennom en ung billedkunstner. Bajas som er kunstnerens navn, bestemte seg for å skape sin egen kjærlighet gjennom å male den, slik han liker den. Han ble trøtt av å vente på kjærligheten og følte seg ensom og elendig. Jeg har brukt Moviemaker og prokreative dataprogrammer. Jeg spiller
fortellerkarakteren med min normale stemme, mens jeg la på en stemmeeffekt til min stemme, da jeg spilte Bajas karakteren. Jeg startet filmen med at fortellerstemmen stilte spørsmålet om kjærlighet. Vi trenger alle kjærlighet. Har vi en spesifikk definisjon på kjærlighet? Hvorfor varer ikke kjærligheten slik den startet? Fortellerstemmen kommenterer animasjon av en hjertereaksjon ved at han faller i vannet. Det var også en introduksjon til Bajas den unge kunstneren. Bajas har et knust hjerte og synes synd på seg selv, fordi han er ensom og ikke kan finne kjærligheten. Bajas bestemmer seg for å male sin egen kjærlighet og gi den et eget liv. Han malte sin drømmedame i bikini og ba
henne om unnskyldning, fordi han glemte å male nok klær til henne. Dette for å vise den forvirringen de fleste menn har. I den siste scenen hører vi hjertebank lyd og ser en kjekk mann sitte i en flott bil. Denne mannen ser på Bajas sin dame som igjen virker tiltrukket av denne mannen i bilen. Plutselig forsvinner hun raskt. Bajas gjentar det han startet med å beskrive seg selv som ensom og elendig.

Bajas var min første og eneste hund som jeg noen gang har hatt. Han døde ung, ca. 2 år gammel i august. Jeg forsøkte å minnes hans dype blikk og å komme over sjokket over hans død. Jeg kunne ikke forestille meg at Bajas ville etterlat seg et så stort sjokk og sorg. Det er en pågående stor sorg som jeg får en påminnelse om hver eneste gang jeg møter en hund.

Gjennom mitt arbeid med Bajas bilde godsnakket jeg med han og forestilte meg at han var rundt meg og sto og ventet på sin godbit, mens jeg malte han. Det gikk raskt og greit/uproblematisk å male bildet, og følelsene mine var veldig engasjert i Bajas. Jeg har brukt blå og oker farger for å holde fargetone i balanse for å vise stillhet og respect for han. Øynene var veldig viktige for å vise kjærlighet og verdsettelse blandet med snillhet. Bakgrunnen som former deler av kroppen hans er ufullstendig. Dette for å indikere at han ikke lenger er blant oss; han er død. Dette er slik jeg forstilte meg det etter at jeg avsluttet maleriet.

I baren var jeg sikker på min lidenskap for andre mennesker var ekte. Jeg engasjerte og identifiserte meg i deres følelser. Jeg ble lei meg, og glad på andres vegne utifra hvordan jeg leste deres uttrykk, og spesielt uttrykket i øynene deres. Jeg tror min lidenskap for mennesker var til stede allerede i min tidlige barndom, men opplevelsene i barer gjorde det mer tydelig for meg.

Jeg begynte å lete etter bilder av barer som liknet de jeg pleide å gå på i London. Det var ikke vanskelig å memorere atmosfæren. Jeg begynte å trylle frem bildene av menneskene jeg husket fra fortiden fra dypet av min hukommelse. Det var fantastisk å sette farge på fortiden og gi disse karakterene liv igjen, før de igjen går tilbake dypt nede i hukommelsen min. Jeg fokuserte på de malte karakterenes kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Lys var en utfordring noen ganger, men jeg tror det ble håndtert på en akseptabel måte og skapte den typiske bar-atmosfæren. De uklare karakterene fylte rommet på en positive måte, tror jeg.

Dette bildet beskriver et øyeblikk fra morgenrushet, når en buss ankommer og nesten samtidig forsøker å sette av tropper med passasjerer. Alle ser ut som om de er seint ute, selv om det kanskje ikke stemmer helt. Måten alle beveger seg på ga meg assosiasjoner til historiske filmer når militærtropper angrep byer og alle må sjekke sitt våpen og bevege seg raskt. Paraplyen i bildet her erstatter våpenet, mens jeg forsøkte å kopiere bevegelsene til noen som invaderer. Jeg har tatt bildet fra Bjørvika busstasjon i Oslo sentrum hvor jeg daglig tar min buss til skolen. Jeg har laget lerretet selv og bestemt størrelsen selv. Jeg tror denne størrelsen passer fint til denne scenene. Jeg forsøkte også å fremstille tiden så tidlig som mulig. Himmelens lys og refleksjoner fra
bygninger har gitt inntrykk av en arbeidsdag. Det å male panikk uten å overdrive det, var en ganske stor utfordring for meg. Jeg har også malt animasjonsfigurer tidligere som praktiserer panikk på daglig basis som om det var en livsstil, inkludert hunden som kopierte sin eiers panikkaktige bevegelser automatisk. Jeg har forsøkt å forbinde paraplyen med våpen for å skape et fantasibilde av hvordan vi starter dagen vår med en krig mot klokka. Jeg har gjenskapt busslyset, som ble reflektert på fortauet for å tilføre en slags lyd som fra bussmotorer, til scenen. Ved å vise den hvite skilleveggen/gjerde i venstre hjørne hjelper på den invaderende ideen om å bryte seg gjennom et gjerde i et angripende øyeblikk.

Den afrikanske moren som ammer sitt barn. Fantasibildet av moren som mater sin sønn strømmet kontinuerlig opp i hodet mitt. Jeg har sett denne spesielle måten å mate et barn på, i mange land med forskjellig utdannelsesnivåer og kulturer. Jeg kunne ikke si at jeg har avsluttet dette bildet. Bildet kommer fortsatt til hodet mitt for å fortelle meg at jeg fremdeles er langt fra virkeligheten.

Et spørsmål dukket opp og forsvant mens jeg malte bildet. Hvordan kan moren til tross for hvor hun kommer fra, glemme sine omgivelser og vise et del av kroppen sin. Hun forsøker å dekke over den hele tiden selv på stranden. Det er en veldig spesiell relasjon, når en person presser hardt på hennes kroppsdel for å mates. Det å bruke sterke komplementærfarger gir energi og liv til bildet. Bakgrunnen deles av gardiner og en vegg malt i en nesten kald farge. Jeg synes det ble fint uten dramatiske sterke mørke farger i bakgrunnen. Jeg fosøkte å unngå alle overdrivelser, fordi scenen for meg er en blanding mellom spesiell romantikk og en unik menneskelig handling.

Jeg har tatt et bilde for min kollega, da vi var på studietur til Berlin i Tyskland. Med utgangspunkt i min lidenskap for menneskers uttrykk og reaksjoner begynte jeg å male fra et fotografi, som jeg hadde tatt tidligere. Jeg har tilført flere mennesker på maleriet fra min egen fantasi. Togturen tok ca. 20 minutter til det stedet vi skulle besøke. I løpet av denne tiden har jeg forestilt meg at hele verdens nasjoner er representert her. Huden og utseende er forskjellig, men det var interessant å forestille seg en historie på hver og en sin skulder eller forsøke å tolke øyesignalene eller hvis jeg kan si språket.

Som vanlig begynte jeg med de umulige spørsmålsordene hvorfor??? Som for eksempel hvorfor lever vi ikke sammen i en perfekt verden? I en verden hvor kjærlighet, omsorg og menneskelighet og alle disse søte drømmer ordene følger disse hvorfor?? I disse tider. Det gamle paret i ytterkanten av bildet indikerer skjebnen, mens alle de andre karakterene/menneskene er opptatt med sine egne følelser. Foran på bildet ser man en naturlig reaksjon uten å tenke, når en ung mann forsøker å holde en dame i det hun besvimer. Jeg prøvde å si at menneskelig reaksjon også kan skje naturlig på overflaten uten å tenke over det, uansett ulikheter og rase.

Jeg er interessert i historie og prøver å lære hvordan verdens ledere tenkte før de dro ut avtrekkeren. Jeg forsøkte å legemliggjøre første verdenskrig i bakgrunnen av bildet ved å bruke samme blåaktige farge for begge hærene på begge sider av krigen, for å si noe om at de begge er ofre. Noen ganger er de ofre for sine lederes ambisjoner eller menneskelige begjær etter makt Der er alltid noble prinsipper, slik som religion eller etikk for å dekke over de egentlige årsakene til krigene.

Bildet er malt lagvis. Over bildet fra 1. verdenskrig har jeg introdusert 2. verdenskrig gjennom denne krigens ledere. De er malt på CD form for å indikere at historien gjentar seg, når det gjelder dramatiske handlinger. Det er en kopi av 1. verdenskrig som vil bli kopiert i flere CDèr, slik at vi kan kalle dem 2., 3., eller 100.

Jordkloden er stemplet med en blodig hånd som beskylder hvert enkelt menneske fra øst til vest for han var en del av blodbadet. Menneskene som ble drept under menneskets historie vil aldri tilgi oss og vi bør føle oss skyldige på grunn av dem.
Jeg har forsøkt å vise at vi bruker mesteparten av vår energi for å finne opp og produsere våpen, gass og masker for å beskytte oss fra andre, mens vi er veldig interessert i å fjerne dem.

Jeg har alltid hatt spesielle følelser for eldre mennesker. Jeg vet ikke helt sikkert, når disse følelsene kom til meg, men det det må ha vært veldig tidlig i min barndom. Jeg pleide å besøke eldre mennesker på sykehjem i Egypt nesten hvert eneste år. Jeg vet ikke hvorfor jeg sluttet med det for ca 5 eller 6 år siden. Mesteparten av tiden sto rullestolen gjemt eller ventende i et hjørne, hvis den ikke var i bruk av en eldre person
som trengte den. Det som virkelig pleide å berøre meg,
når en eldre person forsøkte å se ut gjennom vinduet. Øynene som først fikk et lykkelig uttrykk som kunne skyldes minner som flyter til hodene deres. Kort tid etterpå endres uttrykket til et steinaktig, eller et slags tomt, eller meditativt uttrykk som om de ikke ser på noen ting.

I et rikt, lykkelig øyeblikk, opplever hun barnets uskyld en gang til, slik som han eller hun var som barn. I dette bildet tenkte jeg på at hode- og kroppsbevegelsen skulle se ut som om vedkommende hadde et sterkt ønske om å delta der ute hvor de pleide å gå eller løpe. For å uttrykke dette har jeg med vilje overdrevet og viser dette gjennom kroppens posisjon.

Jeg er kommet i 50-årene nå, og det som er bra med det, er at livet og vi har blitt til et nakent par som danser sammen. Jeg stoler ikke på henne (livet), men hun kan ikke lenger overraske meg. Fordi jeg har sett alt hva hun har gjort med livet mitt og andre mennesker, inkludert død, sykdom, fattigdom, rikdom, kjærlighet og ensomhet. For alt dette erter jeg deg, mitt liv, til å danse med meg- som en partner. Jeg har lært at det å være lykkelig er et valg man tar uansett hva livet byr på.

Dette bildet er et bilde som du lager veldig fort, men du kan ikke oppnå den samme følelsen eller stemningen veldig lett. Kanskje en gang hver fullmåne, når hånden din maler bare det som er inni deg og overrasker deg med hva du føler uten at du var helt klar over det. Kroppsspråket viser at han egentlig ikke bryr seg og ikke er redd henne, mens hennes kroppsspråk sier: Du bør være redd. Jeg advarer deg.

Jeg har sett bilder fra SørFrankrike. De viser nesten samme stemming som
dette bildet. Men jeg kunne ikke føle det. Jeg lette etter den ekte følelsen av å føle meg hjemme. Jeg tenkte på min familie og mine barn. Jeg trengte å føle varmen fra hjemmet og å bli elsket av noen.

Jeg ønsket å gjemme meg fra fremmede som jeg har møtt på jobb og gatelangs overalt. Jeg ønsket å føle tryggheten hjemme.

Jeg har benyttet en kniv til å lage bildet. Jeg har kun malt med kniv uten en klar plan om hva jeg ville lage. Jeg har bestemt meg for å male og forandret farger helt til jeg følte meg varm innvendig inne i et av disse husene. Paret under paraplyen var det som jeg trengte på den tiden. Noen å holde rundt, mens været herjet. Lys- og vannelementet skapte den skremmende atmosfæren som speilet den utrygge følelsen jeg følte.

Jeg har vokst opp med mange ideer om kvinner. De fleste av disse ideene fikk jeg i Egypt i løpet av 60-tallet, og de var positive. Beskrivelsen av kvinnene på den tiden var at de var motivet bak en hver suksessfull mann. Morsbildet på den tiden var lyst og spesielt, samtidig som mange sterke sanger var rundt oss, og vi hørte dem hele tiden, spesielt på morsdagen.

Alle disse romantiske filmene i Egypt i løpet av 60-tallet var grunnfjellet for min kjærlighet og respekt for kvinner. Jeg har malt dette bildet som om hun kom fra den magiske lampen for å forandre mitt liv. Varme og lys er alt hva jeg trenger. Fra kroppsspråket kan du se hvor stolt hun er av seg selv. Ved å leke med flammene viser hun at hun har full kontrollere på alt av lys og flamme.

Navn Adel Mohamed Reda Imam Abdelkawy
Født dag 08l07/63
Fødtselssted Kairo, Egypt
Adresse Nedre Nygard Veg 1
2827 Hunndalen ,Gjøvik ,Norway

1985 Bachelorgrad regnskap Kairo universitet
Mange kurs fra American Hotel assosion

Arbeied Jeg har jobbet hele livet på Hotell Branch.
Jeg begynte som servitør I London 1986 og endte opp som direktør på et 5 stjerners
hotell i Saudi Arabia
Jeg sluttet i jobben juli 2016 og flyttet til Norge hvor jeg begynte å realisere min drøm
med kunst